ACHS2018 Session Ideas

The next biennial ACHS conference will be in Hangzhou in September 2018. The session proposals are due by the 31st of March 2017.

This is a space to share session ideas and find collaborators. Send us your drafted abstract or less formal session ideas at ecr@criticalheritagestudies.org and we will post it here to help you find collaborators.

My Critical Heritage - Harald Fredheim - Norsk/English

Norsk

Min egen kritisk kulturarvforskning tar for seg demokratiseringen av kulturminnevern i Storbritannia. Denne demokratiseringen er drevet av forskning som argumenterer for offentlighetens deltagelse i kulturminnevern så vel som tapet av profesjonell kapasitet og kompetanse forårsaket av stadige nedskjæringer i nasjonale og lokale kulturbudsjett. I denne sammenheng anvender jeg demokratisering slik Ricardo Blaug skiller mellom «incumbent» og «critical» demokratisering. Den første typen demokratisering setter rigide rammer rundt deltagelse for å forsikre at økt deltagelse legitimerer institusjoner og øker deres innflytelse. Den andre øker deltagelse lokalt, utenfor etablerte institusjoner og uten formelle protokoller. Kort forklart kan demokratisering derfor representere to vidt forskjellige prosesser. En hvor institusjoner kompenserer for krympende budsjett med påfyll av frivillig arbeidskraft som opprettholder deres interesser. I motsetning til en annen hvor frivillige engasjerer seg i formål som fremmer deres interesser og ønsker. Begge typer demokratisering representerer prosesser i samfunnet, inkludert kulturminnevern.

Doktorgradstipendiatet mitt er en del av prosjektet «Adopting Archaeology» som er igangsatt av Arkeologisk Fakultet ved Universitetet i York og organisasjonen som representerer offentlighetens interesse i arkeologi i Storbritannia, the Council for British Archaeology (CBA). Innenfor dette prosjektet er mitt prosjekt spesielt opptatt av bærekraftighet og offentlighetens handlekraft og handlefrihet. I denne sammenheng er jeg interessert i å gjøre offentlighetens handlekraft og handlefrihet med hensyn til kulturminnevern bærekraftig. «Å gjøre» er et bevisst ordvalg siden jeg anvender «action research» for å forske på endringer ved å prøve å forårsake endringer. Med andre ord ser jeg på mine forsøk for å legge til rette for økt offentlig handlekraft og handlefrihet i kulturminnevern som en kunnskapsskapende prosess. Dette gjør jeg både gjennom et praktisk co-design-prosjekt hvor jeg designer digitale ressurser sammen med tre grupper i Yorkshire som engasjerer seg i kulturminnevern lokalt og i form av institusjonell reform ved CBA.

Forskningen min er klassisk kritisk i den forstand at den bygger på kjernen av Frankfurterskolens kritiske teori og sosialfilosofi. Det vil si at «kritisk» for meg innebærer en avvisning av nødvendigheten av nåtidens økonomiske, politiske og sosiale virkelighet. En slik stilling tilsier at forskning kan gå lenger enn å bare beskrive ting som de nå er og uttale seg om hvordan ting kunne eller burde være. Det er på dette epistemiske grunnlaget at jeg har satt sammen forskningsmetoden i figuren til høyre. Først konstruerer jeg en pragmatisk utopisk visjon for offentlighetens deltagelse i kulturminnevern, hvor deltagelse økes uten å devaluere profesjonelle eller misbruke og utnytte frivillige. Dette involverer en revurdering av profesjonelle og frivillige roller og ansvar. På grunnlag av denne visjonen vurderer jeg hvordan to pågående initiativ i Storbritannia demokratiserer kulturminnevern ved å forsøke å øke offentlighetens deltagelse. Parallelt driver jeg min egen praksis hvor jeg avslører min naturlige tilbøyelighet til å bruke mine deltageres initiativ til å fremme min egen profesjonelle agenda. Altså forsøker jeg å vise hvordan man implisitt kan fremme ukritisk demokratisering til tross for kritiske intensjoner. Disse stegene veileder institusjonell reform ved CBA ettersom organisasjonen forsøker å reposisjonere seg slik at den kan ivareta og representere medlemmenes interesser og initiativ på en mer hensiktsmessig måte.

 

English

My critical heritage research investigates the “democratisation” of caring for heritage in the UK. This democratisation is driven by heritage research that argues for increased public participation in caring for heritage, and the loss of professional capacity caused by ongoing cuts to national and local authority culture budgets. In this context, I use “democratisation” after Ricardo Blaug, who distinguishes between “incumbent” and “critical” democratisation. The former controls participation to ensure that participation legitimises institutions and increases their influence, while the latter increases participation locally, outside established institutions and without formal structures. As a result, “democratisation” represents two distinctly different processes: one where institutions compensate shrinking budgets through voluntary labour that upholds their interests, and one where volunteers engage in initiatives that promote their own interests and priorities. Both forms of democratisation represent ongoing societal processes that extend to caring for heritage.

My PhD is part of the “Adopting Archaeology” project initiated by the Department of Archaeology at the University of York and the Council for British Archaeology, which represents the public’s interests in archaeology. Within this project, my research is particularly focussed on sustainability and public agency; specifically, in facilitating sustainable public agency in caring for heritage. The use of the active “facilitating” is deliberate in that I use action research to study change by attempting to cause change. In other words, I see my attempts to facilitate increased public agency in caring for heritage as a knowledge generating process. These attempts take the form of my own co-design project where I design digital resources together with three groups in Yorkshire that are engaged in taking care of heritage locally, and through a process of negotiating institutional reform at the Council for British Archaeology.

My research is critical in a classic sense in that it builds on the core of the Frankfurt School’s critical social theory. As a result, “critical”, for me, involves a rejection of the inevitability of present economic, political and social realities. This position allows research to go beyond merely describing things as they are and make claims about how things could or should be. This is the epistemic foundation for my multi-method approach illustrated on the right. I begin by constructing a pragmatic utopian vision for public participation in caring for heritage that avoids devaluing professionals or exploiting volunteers. This involves a renegotiation of professional and volunteer roles and responsibilities. This vision is the reference point for my critique of the “democratisation” caused by two ongoing initiatives in the UK that attempt to increase public participation in caring for heritage. Simultaneously, I am engaged in my own participatory practice, through which I am uncovering my own tendency to co-opt my participants’ initiative to promote my own professional agenda. In other words, I am attempting to show how one can promote “incumbent” democratisation despite critical intensions. Together, this informs negotiations of institutional reform at the Council for British Archaeology, as the organisation attempts to reposition itself to better connect with its members’ initiatives and interests.